Teorien tilsier at et lagdelt forsvar med en sammensetning av ulike systemtyper øker effekten av luftvernet. Hva er så den beste sammensetningen?

Artikkelen America needs an air and missile defense revolution analyserer den nåværende amerikanske innretningen av luftvernet og missilforsvaret, og kritiserer den mangeårige ensidige utviklingen av evnen til å bekjempe et mindre antall innkommende ballistiske missiler på lengst mulig avstand. Vi husker for eksempel figuren som viser systemer som skal kunne detektere og bekjempe ballistiske missiler i startfasen, midtfasen og sluttfasen gjengitt i dette innlegget Missilforsvar; hva er det?.

Analysen kritiserer videre at mangler i evnen til å forsvare seg mot salver av missiler og presisjonsvåpen som benytter aerodynamisk flukt gjennom luften verken har blitt adressert helhetlig eller tilstrekkelig, og at dette til dels er en følge av lite koordinert styrkeutvikling kombinert med kollektiv ansvarspulverisering mellom forsvarsgrener, departement osv.

Kjernen av analysen fremholder at dagens struktur legger opp til å plassere styrker på relativt sett få baser, som så skal beskyttes av et lagdelt system av systemer med lang og kort rekkevidde. Dette er et forsvarskonsept som etter all sannsynlighet i et verstetilfelle, hevder artikkelen, må kunne stå i mot masseangrep, nettopp fordi motstanderen ikke trenger å fordele våpenbeholdningen mot mange baser, i kontrast til hva tilfellet ville vært med styrkespredning på flere steder. Samtidig, fortsetter analysen at brorparten av det lagdelte luftvernet av kostbare langtrekkende missilsystemer, som ved masseangrep med aerodynamiske våpen i lavere høyder, i verste fall ikke evner å komme til skudd, men må slippe en god del gjennom til neste forsvarslinje. Vi husker langtrekkende systemers manglende lavdekning på avstander utover 50-70 km pga. radarhorisonten.

Videre, som en konsekvens av at langtrekkende systemer er prioritert i anskaffelsene, så er beholdningen av kortholdssystemer i dag vesentlig mindre. Så ironisk nok, selv om det lettere luftvernet faktisk evner å skyte nært innpå og i lav høyde, så vil et antall våpen under et masseangrep slippe gjennom fordi luftvernet har gått i metning.

Analysen viser til selvbeskyttelsesluftvern på marinefartøyer som et eksempel til etterfølgelse i landdomenet.

Analysens svar på denne problemstillingen peker på tre hovedforhold. Først bør strukturen legge opp til en innretning der styrker fordeles på flere baser i den hensikt å komplisere motstanderens målvalgsprosess, for om mulig å redusere antall angripende våpen mot den enkelte base. Videre bør basene fortsatt beskyttes av lagdelte systemer, men snarere med flere billigere og tradisjonelle systemer av middels og kort rekkevidde, på bekostning av de langtrekkende. Så, for ytterligere å redusere gjennomsnittskostnaden pr. skudd, bør sammensetningen også inneholde kortholdssystemer med kinetiske våpen og ikke-kinetiske våpen med fremtidsteknologi som høyenergi laserluftvern og mikrobølgevåpen. Se innlegget Lysende fremtid for laserluftvern for mer om laser.

Forfatterne trekker også frem hvordan selvbeskyttelsesluftvern på marinefartøyer er organisert, som et eksempel til etterfølgelse i landdomenet. Se innlegget Fartøysluftvern på LCS.

Så den naturlige konklusjonen basert på dette er kanskje å balansere miksen av kostbare og langtrekkende systemer og systemer med middels og kort rekkevidde, i den hensikt å redusere kostnaden pr. skyts, for så å kunne øke mengden av det luftvernet som har mest effekt mot mål i lave høyder – og dermed sikre et mer effektivt lavforsvar av basene?

Les mer om bl.a. sammensetning/miks av luftvern i dette innlegget Luftvernets knyttede neve og de 10 bud.