I denne artikkelen får vi et innblikk i hvordan US Air Force etterhvert begynner å tenke annerledes innenfor styrkeutvikling av operative støtteelementer som bl.a transportfly og tankfly. Den relativt store flyflåten skal mulig bli enda større, som følge av denne nye tankegangen. Hva er årsaken til dette?
US Air Force har vært involvert i flere betydelige luftkampanjer siden 1990-tallet og frem til i dag. En fellesnevner for disse kampanjene har vært at støtteflyene så og si aldri har vært truet av nedskyting, og dette mye takket være av at amerikanske jagerfly har dominert i luften. Samtidig har motstanderne manglet effektivt langtrekkende luftvern, som kunne sette disse elementene under press. Skal vi tro US Air Force selv, så er dette bildet under kraftig endring.
Langtrekkende luftvernsystemer tvinger støttefly lengre unna slagfeltet
I mange år har den amerikanske styrkestrukturen innen støttefly i hovedsak vært dimensjonert kun ut i fra hvor mange tonn med drivstoff eller annen last den er ment å kunne levere over tid. Tap av fly som følge av nedskyting har ikke vært en faktor i dette regnestykket. Det er nettopp dette som nå er under endring, skal vi tro den amerikanske sjefen for Air Mobility Command selv. US Air Force forventer simpelthen at fremtidige kriger vil utkjempes uten at den ene parten (USA og deres allierte i dette tilfellet) har herredømme i luften, og utviklingen innen moderne langtrekkende luftvern hos enkelte aktører er i øyeblikket den største bekymringen.
Støttefly, herunder transportfly og tankfly, opererer ofte, og i utgangspunktet mest effektivt, i midlere og høyere høyder. I disse høydene flyr de med høyest hastighet og kommer dermed hurtigere frem, og samtidig bruker de mindre drivstoff. Likeså, som vi har diskutert i tidligere blogginnlegg, er det i nettopp dette høydesjiktet at langtrekkende systemer har sine fortrinn sammenlignet med middels- og kortrekkende systemer. De langtrekkende luftvernsystemene tvinger støtteflyene til å holde seg lengre unna slagfeltet/flystasjonen/det forsvaret området.
Imidlertid, det er mulig å se for seg at støttefly i krig ikke kan ta seg råd til å holde den nødvendige avstanden til motstanderens luftvern. Kampfly må under visse omstendigheter ha etterfylling av drivstoff i luften, landstyrker på bakken må etterforsynes, og luftlandestyrker må slippes ut innen rimelig avstand til slagfeltet.
US Air Force har i så måte innsett at dagens antall støttefly trolig ikke er tilstrekkelig i en moderne krig mot en nær likeverdig motstander. Man regner altså med å måtte ta tap, uavhengig av om flyene utrustes med selvbeskyttelsessystemer. Det må dermed brukes mer ressurser på å utvikle gode mottiltak, og antakeligvis må man ha en større styrkestruktur for å løse de samme oppdragene i fremtiden.
I så måte har altså tilstedeværelsen av et potent luftvern, allerede i fredstid, påvirket en potensiell motstanders planer, disponeringer og ressursbruk. Det er ikke dårlig for et, i utgangspunktet, defensivt styrkeelement å være.
Se også:
Lagdelt luftvern; men miks av hva?
Norsk luftvern - en uavhengig blogg 