Langtrekkende luftvern på horisonten

Det er 18 nasjoner verden over som har eller er i ferd med å anskaffe Patriot i dag, og antall brukerland i Europa har doblet seg på 5-6 år. Hva er fordelene med langtrekkende luftvern? Og hva er det land, som bruker relativt mye penger på tross alt få systemer, implisitt «velger bort»?

Patriot. Skjematisk oppsett for fire batterier under en ledelse/stab (Martin Ek/FMV)

Mål er like trygge under radarhorisonten som i høyder over maksimal luftverndekning.

Langtrekkende luftvern er uten unntak avhengig av radar for å løse et oppdrag, og med dette er radarhorisonten i gitte tilfeller en viktig faktor. Mål under horisonten er litt enkelt sagt nesten like trygge, som luftfartøy i høyder over maksimal kinematisk dekning.
Hvilke avstander og flyhøyder snakker vi om? Eksempel; et luftfartøy i 500 fot er under horisonten for en radar på 5 m høyde, helt til det er innenfor en avstand på ca. 60 km. En firedobling av radarhøyden i samme scenario gir dessverre kun en relativt liten økning, snaut 10 km ekstra, altså en teoretisk deteksjonsavstand på 70 km.

Langtrekkende luftvern har sitt fortrinn, sammenlignet med middels-og kortrekkende systemer, i scenarioer med ballistiske våpen, bombing fra høyder og stand-off plattformer.

Engasjementsradaren til Patriot skal etter sigende ha en instrumentert rekkevidde på 170 km, og PAC-2 missilene rekker kanskje ut til 75 % av dette. Uansett ikke viktig med presise tall her, fordi vi ser at et såkalt langtrekkende system ikke er spesielt mer langtrekkende enn andre systemer i lavere høyder, simpelthen pga. radarhorisonten for systemer som ikke kan elevere antennene sine utover noen meter, uten at dette medfører ekstra infrastruktur som høyere tårn, eller luftmobile sensorer. Så har vi i tillegg ikke nevnt hva lavsignatur legger av ytterligere press på disse avstandene.
Det er derfor rimelig å si at langtrekkende systemer, som Patriot og SAMP/T, har sine fortrinn sammenlignet med middels-og kortrekkende systemer i scenarioer med ballistiske våpen, bombing fra høyder og stand-off plattformer. Våpen med ballistiske profiler kan skytes ned, bombefly tvinges til å fly rundt eller under, og AWACS/JSTARS-type fly holdes lenger unna slagfeltet/flystasjonen/det forsvaret området. På den andre siden vil et større antall lettere systemer, som dog ikke har maksrekkevidder ut over 50-70 km, faktisk kunne dekke flere vitale objekter mot aerodynamiske profiler i lave høyder, sammenlignet med hva de relativt sett få men tyngre systemene vil kunne gjøre.

Figuren publisert av basicsaboutaerodynamicsandavionics.com viser utfordringen med lavdekningen for bakkeradarer som følge av prinsippet om radarhorisonten.

Vi har såvidt vært innom dette med eleverte sensorer som tiltak for å redusere utfordringer med deteksjon og målfølging i et lavforsvarsscenario med luftvern. Sammenlignet med sensorer i fly, så har luftballonger med sensorer og samband en innebygget evne til å holde høyere luftovervåkingsberedskap over lengre tid. Dette har amerikanske programmet for å ta fram en aerostat «JLENS» innsett for lenge siden. Imidlertid har dette aerostat-prosjektet siden begynnelsen, som er minst siden 1998, vært preget av teknologiske utfordringer, budsjettkutt og ulykker under testing i felt. Men, på tross av stadige tilbakeslag, så lever prosjektet fremdeles, om enn med redusert innsats og med en usikker fremtid.