Arbeidet med å bygge opp luftvernet i Norge etter krigen, startet i oktober 1945, med oberstløytnant Leif Husjord som nylig utnevnt Generalinspektør og sjef for Luftvernartilleriet. Drøyt åtte år senere, i 1953, hadde Luftvernartilleriet etablert seg som den nest største troppearten i Forsvaret. Og planen for krigsoppsetting var i en periode på over 20 000 befal og soldater, for bemanning av 45 tunge og 39 lette batterier fordelt på 21 bataljoner. Utstyret var en blanding av amerikansk og britisk materiell, samt tysk materiell overtatt etter krigen. I tillegg kunne Luftvernheimevernet og Hæren for øvrig sette opp ytterligere 29 kanonbatterier. I 1955 rådet Boyesen-utvalget at luftvernet, som var blitt underlagt Hæren i 1952, skulle tilbake til Flyvåpenet. Denne overføringen skjedde gradvis frem mot 1960, med en nedskalering av luftvernstrukturen, der de gjenværende bataljonene ble overført til militære flyplasser. Flyvåpenet skiftet så navn tilbake til Luftforsvaret. Samtidig med dette aksepterte Stortinget i 1957 et tilbud fra USA om å motta luftvernrakettsystemet NIKE. Med dekning i alle høyder og rekkevidde på mer enn 150 km fra fire steder rundt Oslo, så hadde landet for første gang et områdeluftvern for Østlandet. NIKE var operativt fra 1960 frem til den offisielle nedleggelsen 9. januar 1991.
Den videre teksten er basert på stortingsmeldinger fra 1980- og 90-tallet, og omhandler noen av aspektene som preget luftvernartilleriet disse årene og de første årene etter årtusenskiftet.
Krigsstrukturen for luftvern, slik den ble planlagt i starten av 1990-tallet, etter nedleggelsen av NIKE, bestod av ti kanonbatterier, ti batterier med bærbare kortholdsraketter og seks rakettbatterier med midlere rekkevidde. For å bemanne avdelingene dersom det skulle gå til mobilisering, så var det aktiv styrkeproduksjon på seks flystasjoner; disse var Bardufoss, Andøya, Evenes, Bodø, Ørland og Rygge.
Kanonbatteriene bestod av L70 40-mm kanoner styrt av radarsentralsikter og elektrooptiske siktemidler, først anskaffet fra 1966 og siden oppgradert, senest i 1989-1990. Et batteri bestod av fire kanontropper hver med radarsikte og flere kanoner. Kortholdsrakettene RB70 ble anskaffet til Luftforsvaret på slutten av 1980-tallet, som erstatning for de da aldrende L60 kanonene. I 1992-1993 skulle det etter planen være anskaffet 112 bærbare enheter av systemet.
I 1983 vedtok Stortinget at det skulle anskaffes rakettluftvern til flyplasser. Dette ble i første omgang NOAH, en norsktilpasset variant av det amerikanske HAWK-systemet med midlere rekkevidde. NOAH bestod av en modifisert amerikansk artillerilokaliseringsradar og et helt nytt kontrollsystem, som sammen erstattet fire ulike radartyper i grunnversjonen av HAWK. Og som dermed både forbedret og forenklet driften og vedlikeholdet av systemet. I 1986 ble det vedtatt opprettelse av NOAH-avdelinger. Som følge av innføringen av det nye systemet skulle flere av de eksisterende kanonbatteriene legges ned og de gjenværende skulle omorganiseres. Alt med ikrafttredelse fra 1. januar 1987. I september 1990 ble Stortingsmelding nr. 1 vedtatt, og det ble her bestemt at første versjon av NASAMS skulle utvikles, og systemet skulle baseres på allerede eksisterende systemer.
NOAH: Norwegian Adapted HAWK.
HAWK: Homing All the Way Killer.
NASAMS: Norwegian Advanced SAM System.
Selv om Forsvarsstudien av 1991, som ble utgitt i 1992, la opp til et betydelig forbedret luftvern av flystasjonene, så var 90-tallet også en periode med nedbygging av luftvernet. Bakteppet var pålegg om nedskalering for innsparing. Men dette var også perioden med oppløsningen av Sovjetunionen og nedtrapping av kald krig, med omlegging fra et invasjonsforsvar basert på evne til mobilisering, til et innsatsforsvar med en større andel stående styrker.
En rekke politiske vedtak dette tiåret, og i tiden etter årtusenskiftet, satte tydelige preg på luftvernet i Luftforsvaret. Allerede i 1993, året etter at Forsvarsstudien kom ut, ble styrkeproduksjon ved flystasjoner besluttet halvert, fra seks til tre; og Bardufoss i Troms, Bodø i Nordland og Ørland i Trøndelag sto igjen. Etter cirka fem år med drift av tre systemer på tre stasjoner, ble ansvaret for all styrkeproduksjon innen RB70 i Forsvaret overført til Hæren. Og i 1999 ble utdanningen på L70 stanset, med påfølgende utfasing av kanonsystemet i 2001. Videre ble styrkeproduksjonen av det gjenværende NASAMS ved Bardufoss flystasjon avsluttet i 2000, og fire år etterpå var RB70 ut av strukturen, med nedleggelsen av luftvern i Hæren i 2004. Dermed var to av tre luftvernsystemer i Luftforsvaret ute, og uten noen planer for erstatninger så var Den norske luftvernløsningen i praksis blitt en del av historien.
Den norske luftvernløsningen var et konsept med system av systemer, som i stor grad ble bemannet av vernepliktige mannskaper, men også med stadig tjenestegjørende personell i ledelse og nøkkelroller på våpensystem og samband. I 1998 ble luftvernløsningen validert gjennom et omfattende skarpskytingsscenario med alle tre våpensystemene på skytefelt i USA.
En film fra Forsvarets rekrutterings- og mediesenter (FRM) gir en kort presentasjon av Luftforsvarets bakkebaserte luftvernsystemer, slik det var i 1997. Filmen viser hvordan disse var planlagt brukt, og det gis en kort beskrivelse av de tre våpensystemene, som inngikk i luftvernløsningen.
Kilder
Norsk luftvern - en uavhengig blogg 
Denne utmerkede tekst & video burde distribueres til våre politikere og embetsverk (både med – og uten uniform), som relevant forsvarsinformasjon, om hvordan vi hadde det i «gullalderen», – og hvordan vi igjen kan oppnå et relevant forsvar mot lufttrusler, hvis man nå skulle velge og virkelig satse på personell og felles-forsvaret.
Hilsen siste LvBn sjef i Troms.
LikerLikt av 1 person