I løpet av drøyt ti dager i mars-april under Gulfkrigen i 2003, så ble to av koalisjonens kampfly skutt ned av luftvern. Og et tredje fly avfyrte antiradarmissil som respons på en oppfattet SA-2 luftverntrussel.

Disse tre hendelsene foregikk på forskjellig steder med forskellige flytyper, men med en fellesnevner; alle involverte Patriot luftvern. De nedskutte jagerflyene var et Royal Air Force Tornado og et US Navy F-18, mens det var et US Air Force F-16 som skjøt antiradarmissil mot Patriot. Patriotsystemene tilhørte US Army.

Undersøkelser etter den første hendelsen pekte i retning av at Tornadoen, som følge av feilfunksjonering i flyets såkalte transponder, ikke ble elektronisk gjenkjent som vennlig. På toppen av dette så ble flyet, som akkurat hadde startet nedstigning før innflyging, klassifisert som et antiradarmissil av luftvernsystemet. Dette resulterte i at skudd ble løsnet og den oppfattede trusselen ble engasjert. Ekstern artikkel

I etterkant publiserte senteret for «lessons learned» i den amerikanske hæren en brifing om hva som kunne læres av disse tragiske hendelsene. Noe av det man innså var at elektroniske midler for gjenkjenning av egne fly har vist seg å ha lav pålitelighet. Noe som hadde vært en kjent svakhet i systemet siden tidlig på 1990-tallet. Videre oppfordrer senteret til at luftvernsystemer bør opereres manuelt, fremfor bruk av automatiske modi. Og, så må man gjøre alt for å unngå autonome ildenheter.

Samtidig erkjente man at det i perioden siden den første Gulfkrigen, både innen det tekniske og det operatørmessige, hadde vært et overveiende fokus på å optimalisere systemets effektivitet mot taktiske ballistiske missiler. Prioriteringen av TBM-oppdraget hadde ført til en begynnende forvitring av systemets beskaffenhet som tradisjonelt luftvern, og dette ikke minst fordi operatørenes treningsnivå og evne til å holde oversikt over vennlig flytrafikk var under pari. Ekstern artikkel

Så hva kan vi lære av disse hendelsene?

At systemets nominelle ytelse er gitt av kravstillerens premisser og fabrikantens kvalitet i produksjon?

At teknologi før eller siden vil feile. Og at selv om teknologien kan være ganske så smart, så er det smartere å ikke stole blindt på den?

At operatører med grundig systeminnsikt, men som også har visdom, vidsyn og helhetsoversikt, er å foretrekke?